I det gule huset som ligger i Oslo bor jeg - Ann-Sofi (svensk) sammen med mannen Jørn (norsk), barnen Fredrik og Martin (halvnorske), skogkattene Asgeir (norsk), Endive (svensk), Emmy (norsk) og huskatten Lucia (svensk). Med andre ord – vær berett på å læse svorsk.

Vi har hatt katt i lang tid men aldri rasekatt. Rasekatter var noen bortskjemte dyr syntes jeg og var veldig fornøyd med det jeg hadde. Så kom Lucia hjem til oss og vi ble fortalt at hun til dels var skogkatt. Hun var den beste katt med hensyn til temerament vi noensinne hadde hatt og da føddes tanken på å få kattunger. Selvfølgelig ville vi da gjerne ha en ekte skogkatt som pappa, men jeg skjønte jo raskt at det ikke var slik det gikk til. I steden begynte jeg å se rundt på nett og fant Bytangen’s Asgeir. Asgeir bodde i Sarpsborg og jeg skulle til Strømstad bare noen dager etterpå så det var jo bare å ta en tur innom – men bare for å se. Tja, hva sier man da når man møter verdens mest kosete og søte kattunge? Anette ville selge til meg og fortalte samtidig om utstilling og på den veien er det.

Historien om huskatten Lucia slutter her. Hun liker ikke skogisarna i det hele tatt og har flyttet opp i 2. etasje der hun har fått Fredrik som husse. Hun er kastrert og får gå fritt ute som hun er vant til. Skogkattene bor sammen med oss og kan gå ut og inn som de har lyst til gjennom egen katteluke til rastgården.

Vi kommer til å bli et lite oppdrett med maks 1 – 2 kull i året. Fokus vil ligge på god teknisk kvalitet og godt temperament. Det er viktig, syns vi, at samtidig som standarden for skogkatten opprettholdes, skal katten være et trivelig og sosialt familiemedlem.